Legenden om de fire lysene!
Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.
Det første lyset sukket og sa:
”Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg”. Lyset ble mindre og mindre, til slutt slukket det helt.
Det andre lyset sa:
”Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner”. Så slukket det andre lyset.
Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske”. Også det tredje lyset sluknet.
Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
”Dere skal da lyse og ikke slukne”, med øynene fulle av tårer. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: ”vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp”.
Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.
DE FEM FRIHETER
FRIHETEN
til å se og høre det som er,
i stedet for det som burde være,
var eller kommer til å bli.
FRIHETEN
til å føle som du gjør
i stedet for det
du burde føle.
FRIHETEN
til å si det du tenker og føler
i stedet for det
du burde tenke og føle.
FRIHETEN
til å be om det du ønsker
i stedet for å vente
og se om du får det.
FRIHETEN
til å ta sjanser på egne vegne
i stedet for alltid å være på
den sikre siden.
og til slutt en sjette frihet:
friheten til å innrømme alle andre
de samme fem friheter!
- Virginia Satir -
Hva kan være med oss å skape "det gode liv"?
Kanskje når vi lever i flyten, med... minst mulig tanker.
Kanskje når vi puster dypt og rolig og har kontakt med kroppen og følelsene våre.
Kanskje når naturens lyder beroliger sinnet, og sol, vind, vann og gode hender kjærtegner kroppen vår.
Kanskje når tankene rommer gode minner, og vi kjenner glede når vi tenker på fremtiden.
Kanskje når vi gjør det vi trives med.
Kanskje når vi er kreativt skapende.
Kanskje når vi møter andre med et åpent sinn og åpent hjerte og nyter det gode samvær.
Kanskje når vi lever i samsvar med vår intensjon, det vi er her for å dele og gjøre.
MEN VIKTIGST... NÅR VI LEVER I NUET.
Av: *Sitater * Visdomsord * kloke ord* (på Facebook)
Livets uendelige
visdom
(av Tove Houck)
"Livet består ikke av
å vente ut stormene.
Det handler om å lære seg
å danse i regnet!"
"LYSET"
Kjære,
alt ditt som du viser meg no
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forsto
om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.
Den lyser meg fram,
så eg kan gå inn
og gjera meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.
(Haldis Moren Vesås)
Dette er en erfaring jeg selv har opplevd igjen og igjen i mitt liv :-)
om
Guds nærhet:
”Guds nærhet måles ikke i rom.
Han er oss nærmere enn vi selv er.
Han er hele tiden foran oss
og venter på oss.”Kvart steg eg tek.
Kvart steg eg tek er meining i,
når det er Gud som viser veg.
Eg veit at eg skal målet nå,
når Jesus styrer mine steg.
Kvar morgon er hans nåde ny,
eg er ei brikke i Guds plan.
I ferdiglagde gjerningar
skal eg få gå i lag med han.
Guds Ande bur i hjarta mitt,
han gjev meg mat i rette tid.
Med det som eg og andre treng,
han fyller nistekorga mi.
Den arven eg i Kristus har,
er større enn eg kan forstå.
Kva enn eg møter, er eg trygg
når han vil saman med meg gå.
(Haldis Reigstad, frå boka ”Fotefar”)
Skyttelen
Tanken min streifar ein skyttel
som kanskje er sliten etter arbeid
med livsveven min. -
Dagar og år har den gått
fram og tilbake,
drege i trådane –
sett saman lyse og mørke fargar
til eit mønster
som fortel kven eg er. –
I mønsteret ligg morgongryet,
kjærleiken, gråten og gleda –
alle nyansar og faser i livet.
Mellom grå og tunge dagar
finst mjuke solnedgangar,
lette vindpust – og medmenneske –
Blomar visnar, følgt av nye spirar,
draumar og håp.
- Skyttelen går vidare
- Livet går vidare.
Lagnaden tek handa mi
og ber meg følgje med. –
av Rigmor Navekvien, Bryggja
Frå diktsamlinga ”Før min sommar er forbi”, 1998.
Anna på Aure
04.11.2010 21:44
Gode ord og gode bilder du deler med meg ja ! Anna på Aure